Jeg har laget en video hvor jeg prøver å beskrive hvordan jeg lærer best. Jeg kunne snakket om dette veldig lenge, men det er samtidig et tema som er vanskelig å sette ord på. I denne videoen snakker jeg litt om hvordan jeg opplevde skolen, som store deler av tiden var en negativ opplevelse for meg faglig. Jeg prater litt om hvordan jeg mener skolesystemet vi har i Norge funker fra mitt eget perspektiv. Jeg mener det er mye potensiale i hvordan vi ser elever og hvordan vi lærer. Jeg ønsker vi skal være mer åpne for endringer.
Vi mennesker er forskjellige av natur, og det er derfor vanskelig å tilrettelegge for alle. Det er uansett ingen tvil om at noen av oss lærer bedre i praksis, og at dette burde få et større fokus fra en yngre alder. Alle har noen ressurser som kan komme til nytte, men det er hvordan de ressursene blir sett, anerkjent og utfordret av systemet som i stor grad vil avgjøre hvordan de vil bli brukt i fremtiden.
Mestringsfølese er viktig for de aller fleste. Jeg var så heldig å bli tilbudt en stilling rett etter videregående, fordi de så noe i meg som skolen aldri hadde sett. På grunn av det opplevde jeg enorm mestringsfølelse og selvsikkerhet, som jeg tidligere ikke hadde vært i nærheten av. Jeg fikk også påvist dysleksi da jeg gikk på ungdomskolen, noe jeg mener burde blitt utredet mye tidligere. Isteden for en utredning ble jeg sittende på skolebenken med følelsen av at jeg var dummere enn alle andre, at jeg ikke kunne noen ting, og at jeg burde kunne lære meg matte og Norsk på samme måte som alle andre i min klasse.
Poenget mitt er at det er skolen sitt ansvar å finne potensiale og ressurser i elevene. Det er mange som feller utenfor det firkantede systemet vi har laget for mange år siden. Det er på tide med noen endringer.